Tunhovdfjordens venner

Av Vetle Vinje

Gjennom sommerferiene i barndommen var Tunhovdfjorden arena for mine første rotak i den røde plastjolla til familien Vinje. Jeg husker godt at det var i den røde jolla på Tunhovdfjorden at familien hørte på radio at Alf og Frank Hansen vant gull i dobbeltsculler i Montreal i 1976. De var barske karer og store forbilder.

Etter dette ble det mye roing på meg. Her er en tekst som jeg skrev til Rolf Arne Odiin’s bok “Gull og smerte” som kom ut i 2012. Jeg tror den kan glede lesere av denne bloggen.

Roing er som livet selv, man sitter med ryggen mot fremtiden og vet ikke hva som kommer, man kan bare se bakover, på sine egne åreroser på hver side av kjølvannet som langsomt svinner der bak. Slik som alt liv pulserer er roing er også delt inn i faser der arbeid og hvile gjentas og gjentas. Lik hjertets pulsslag, eller som årstidenes veksling skifter rotaket mellom arbeid-hvile-arbeid-hvile. Lik meditasjonens mantra som gjentas og gjentas, gir roingens repeterende monotoni sjelen harmoni og balanse. «Ro» har en dobbelt betydning som passer for aktiviteten.

Men man kan jo innvende at roing ikke er alene om en repeterende bevegelse. Både løping, sykling, padling, langrenn og svømming har bevegelser som gjentas. Det som gjør roingen spesiell, er den lange hvilefasen der båten glir igjennom vannet fra kraften i forrige tak. I rolig roing i konkurransebåter er hvilefasen der roerne glir fram mot et nytt tak omlag 2 sekunder, mens selve arbeidsfasen i rotaket er i underkant av 1 sekund. I hvert tak sendes den smale båten 12-15 meter gjennom vannet, og i 8-10 meter av distansen hviler roerne. Årebladene er i denne fasen over vannflaten, og årene virker som linedanserens balansestang. Båten er så smal, og roerne sitter såpass høyt i den at den umiddelbart hadde gått rundt dersom det ikke hadde vært for årene, som er mellom 3 og 4 meter lange.

På sett og vis er roing er også en av de mest utpregede lagsportene som finnes. Dersom et fotballag får en spiller utvist, kan de allikevel spille resten av kampen og til og med vinne, slik Italia vant 1-0 over Norge i fotball VM i 1994. Dersom en eneste av roerne i f.eks. en åtter slutter å ro er løpet ødelagt for hele laget. I en lagbåt i roing, slik som en åtter eller en dobbeltfirer må roerne tone ned sitt eget ego og gå sammen i en større enhet der alle må arbeide optimalt sammen for å oppnå størst mulig fart. Når en lagbåt tangerer det perfekte der alle rotakets krefter, faser og bevegelser gjøres koordinert og riktig, er det vanskelig å beskrive hvor fantastisk følelsen er. Jeg har noen få ganger i min rokarriere opplevd dette. Det klareste minnet var dagen før Luzernregattaen i OL-året 1988 da vi gjennomførte en nær perfekt økt på Rotsee i OL-dobbeltfireren med Alf Hansen, Rolf Thorsen, Lars Bjønness og meg. Vi vant regattaen to dager senere og slo alle de beste lagene i verden, men likevel vil minnet om de 12 km med perfekt flyt alltid være sterkest. Men jeg har også opplevd den motsatte ytterligheten, der ingenting fungerer og mismot og gjensidige bebreidelser brer seg i laget.

Roing har betydd mye i livet mitt. Jeg hadde en aktiv rokarriere på 13 år og har i dag barn som er aktive i roere. Jeg begynte å ro aktivt i Bærum Roklubb i 1976 sammen med en venn som hadde sett de smekre farkostene passere under hengebrua ut til Kalvøya der Bærum Roklubb har klubbhuset sitt. På 70-tallet var det et fargerikt miljø med plass for mange originale personer, de aller fleste med kallenavn. Der hadde vi Basus, Hesten, Fritzkoff, Poa, Minipoa (lillebroren til Poa), Gjedda, Pilen, Skomakern, Twiggi, Twiggiline (søsteren til Twiggi) og mange fler. Miljøet hadde så mye å by på at jeg tilbragte mye av min undomstid
der. Hver dag syklet jeg av gårde til roklubben rett etter skolen og var vanligvis ikke hjemme før sent på kvelden. Etter hvert tok det sportslige mer over og ønsket om å bli best ble sterkt og brennende. Resepten for dette var klar: trene mer og hardere enn alle andre. Mye av inspirasjonen til dette kom fra de eldre gutta på roklubben. Der var Rolf Sæterdal (alias Hesten) som var midt i sin egen rokarriere med sin makker Helge Lund (Basus). Rolf var sterkt inspirert av østtysk treningsfilosofi, og vi sugde opp alt han kom med. Der var også Åke Fiskerstrand, som senere ble rikstrener og mannen bak ro-triumfene under VM i Luzern i 1982. Åke var et kraftsenter i Bærum Roklubb, en mann som betydde like mye for miljøet i klubben dengang som han har betydd for norsk roing senere.

Hver eneste dag ble treningen sirlig innført i dagbøker, og hver eneste dag var målet å gjøre det optimale for å bli en bedre roer. Fremgang ble målt og registrert. Jeg trodde kroppen ikke hadde grenser, og at den tålte alt. Jeg fikk smertelig erfare det motsatte under oppkjøringen til sesongen 1980. Det var den siste juniorsesongen, og jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle bli best i Norge. Da isen endelig gikk på Oslofjorden, satte jeg igang med 40-50 km roing hver dag i singelsculler med en stygg betennelse i fingeren og ryggskade som resultat. Jeg måtte ta en penicillinkur og en måneds pause fra roingen i den viktigste oppkjøringsperioden i april-mai for å pleie skadene. Denne dyrekjøpte erfaringen viste meg at også min kropp har grenser, og at det viktigste en toppidrettsutøver bør vite, er hvor disse grensene går. Dermed kan han gå så tett opp til grensene som mulig uten å gå over. Tilbake til sesongen 1980, så viste deg seg at grunnformen min var så god at den tålte en måneds pause. Jeg nådde målet om å bli Norges beste junior-roer.

Som jeg er inne på ovenfor, er roingen balanse ( i mer enn en betydning) og harmoni . Men det er ikke hele sannheten. Roing er også smerte og angst. Når du vekkes på regattadagen grytidlig etter en urolig natts søvn, ligger de knallharde 2000 metrene du skal igjennom, som en dump angst i bakhodet, noe du må kjempe med gjennom alle forberedelsene opp imot løpet. Når du presser ned frokosten, når du sitter på bussen ut til regattabanen, gjennom prøveturen tidlig på morgenen, og igjennom trenerens pep-talk og oppvarmingsprosedyrene til løpet, står den mentale kampen hele tiden mellom flukt og angrep. Når startkommandoen endelig går og 6 lag raser ut fra startblokkene, er det en lettelse, endelig er løpet i gang. Allerede etter etpar hundre meter våger du å skotte ut fra båten for å se hvordan laget ligger an. Du hører oppmuntrende rop fra lagkameratene, du hører pust som blir tyngre og tyngre. Etter 500 meter begynner de første tegn på stivhet å melde seg. Da er det viktig at laget kommer inn i en god arbeidsfase, og at alle de tusener av treningstimer har gitt en arbeidskapasitet som gjør det mulig å holde en høy marsjfart. Når 1000 meter passeres, er pulsen og oksygenopptaket opp imot max. Men du vet at det er herfra og inn at løpet avgjøres. Samholdet og lojaliteten innen laget settes på prøve når 1500 m passeres og kroppen skriker stopp. Det er viljen til å tåle den intense smerten som brenner i lår og lunger de siste 500 metrene, presse de siste kreftene ut av kroppen uten at rytmen og teknikken i båten ødelegges, som ofte skiller de beste fra de nest beste. Denne viljen baserer seg på et grundig treningsarbeid gjennom mange år, men minst like mye på en gjensidig tillit innen laget dvs vissheten om at hver enkelt roer presser seg maksimalt for å nå et felles mål.

Nå, mange år senere har fremdeles glede av roingen som harmonisk rekreasjon i perfekt balanse. Teknikken som jeg terpet på så mange tusen timer i 80-årene, sitter fremdeles noenlunde. Sa når jeg setter meg i dobbeltsculleren med min gamle makker og gode venn Lars Bjønness, kan vi fremdeles frambringe den fantastiske flyt-følelsen, om enn i et langt mer bedagelig tempo enn i glansdagene.

Oslo, 25 mars 2012
Vetle Vinje

Vi slo oss altså ned på fjordens vestside i 1961, og vi måtte selvsagt ha båt tilgjengelig.
Den tidligere eier av hytta, den gamle rallaren og anleggsmannen Martin Frydenberg, overlot oss en pram i tre. Men den var tung som et lokomotiv og nærmest umulig å løfte. Selv om Martin hadde ordnet en båtstø og heiseanordning.
Kort sagt: Vi måtte skaffe oss en mer moderne og framfor alt mer letthåndterlig farkost.

Det endte med at jeg kjøpte en plastjolle, som jeg greide å frakte på biltaket fra Oslo. Dermed ble hyttelivet sterkere konsentrert om båtliv, og begge barna, Vetle og Guri, kunne trene mer systematisk som roere.

Og da brødrene Alf og Frank Hansen ble verdensmestere i dobbeltsculler i 1974, fulgte vi reportasjene i radio, sittende i den røde plastjolla. Begge – her mener jeg Vetle og Guri av Vinjefamilien – var innmeldt i Bærum roklubb og hadde klare ambisjoner. De ville bli gode roere! Og øvingsbanen lå foran dem!

Det må ha vært i 1961 at jeg møtte Tunhovfjorden og dens omgivelser for første gang. Det var en mektig opplevelse å komme langs vestsiden og se kveldsola spille over fjord og topper, jeg hadde ikke sett maken.

Det lå noen enkle små hytter langs den veien vi kjørte, og nede ved dammen var det en fabelaktig nitti graders sving som også den fortjener omtale: man måtte være en dreven bilist for å mestre den.
Svigerfaren min var overingeniør på Nore 1 og hadde forbindelser så kanskje han kunne hjelpe oss med et hyttekjøp?
Jo da, det kunne han. En av gamlekara, Martin Frydenberg, en av rallargjengen fra anleggstiden,funderte på å selge, og ingeniør Mathisen satte oss i kontakt.
Det gikk som smurt, og i 1962 undertegnet vi kontrakt: Grete Mathisen og jeg var plutselig blitt eiere av hytta “Granli”, beliggende 3,5 km på vestsiden av fjorden.
Siden har vi vært der, sommer som vinter. Det er mer av interesse å fortelle, så følg med på Tunhovdfjordens venners blogg!

“Me lika kan i Øygardsgrend” står det med store bokstaver på brystet av den T-skjorta som er til salgs i butikken til Jorunn.
Jeg husker fra den første tid jeg begynte å ferdes på disse kanter, at jeg stusset over ordformen “kan”. Betydningen var klar nok, men jeg stusset over at det kunne hete “kan” i samme betydning som “OSS”, det var snålt …
Se på åpningssetningen en gang til. “Me lika kan” er dialektal; i riksspråket heter det helst “Vi liker oss”.
Især ordformen “kan” binder utsagnet til østnorske fjellbygder; i Telemark kan det forresten gjerne hete “kon” i samme betydning.
Over hele landet trenges sørmerkte ordformer i bakgrunnen, og de erstattesi regelen av mer landsgyldige former. Jeg kan således tenke meg at det er færre som sier “kan” i Øygardsgrend nå enn da jeg kom til grenda for seksti år siden.

I et tidligere innlegg her på bloggen har jeg skrevet om skrivemåten Tunhovd/Tunnhovd. Praksis har vært skiftende, men ser nå ut til å ha stabilisert seg.
I dag er Tunhovd(fjorden) den dominerende form. Uttalen vakler: Noen uttaler navnet med lang vokal i første stavelse (som solskinn!), andre har kort vokal (som kanne!)
Så blir det lansert et veinavn som gir litt ugreie: Kommunen har omdøpt den veien som har hett Vestsideveien, til Stornesveien. Det er satt opp moderne navneskilt langs veien, og der står det Stornesvegen. Med g altså.
La oss se på saken. Bestemmelsen om skrivemåten -veg er visstnok tatt i kommunestyret, men vedtaket kan diskuteres. Det er nemlig ikke opplagt at skriemåten -veg bør foretrekkes.
I de fleste dialektene i landet heter det vei – veien; denne uttalen står sterkest i norsk folkemål og i norsk talemål i det hele. Og i skriftmålet er vei – veien dominerende.
Da Vestsideveien skulle omdøpes, burde man holdt seg til skrivemåten Stornesveien!