Dialektsvermeriet har erobret sinnene i alle avdelinger i NRK, inklusive nyhets- og meldingstjenesten. De som lager nyhetsinnslag, galer av hjertens lyst – wie ihnen der Schnabel gewachsen ist. At de risikerer å legge hindringer for en friksjonsfri kommunikasjon, bekymrer dem mindre.
Lyttere med liberal innstilling står og applauderer dette dialektkjøret, de ser det som en seier for åndelig frigjøring i folket. Når mediemenneskene får slippe kravet om standardspråklig justering og således løsriver seg fra lenker, bånd og tvang, skal denne demokratiske utfoldelse av folkemål i alle dets avskygninger stimulere til åndelig vekst og individuell befrielse. Og selveste kringkastingssjefen står i første rekke og applauderer!
Noen tenker som så: Dialektal utfoldelse er av stor verdi, og dertil sjarmerende. Mer av det! Folk fra Salten, Sunnfjord og Solør og Skognbør få snakke som de lyster i også i mikrofonen, i landsdekkende nyhets- og meldingstjeneste. Flertallsbøyningen tre episoda – alle episodan er – eksempelvis – den type «uforfalsket» dialekt som NRK programmatisk vil dyrke fram.
Men «slurvespråk» fra Sør-Østlandet vil man ha seg frabedt! Hvis en reporter fra Lillestrøm sier insjiativ eller har gidda eller konstantere i et nyhetsinnslag, da er det få blant dialektsvermerne som klapper i hendene.
Men tenk over saken: Hvis man åpner slusene for fri dialektal utfoldelse og fritar NRK-reporterne for standardspråklig justering, da får man sannelig gi også lillestrømlingen full frihet! For det skal da vel ikke være gjevere med en dialekt fra indre Hardanger eller øvre Telemark enn fra indre Østland – eller hva?
Sier lillestrømlingen betart (= betalt), har stjært, har spørt, har tørt, tøffærn, Bibærn – da får man ikke kritisere ham for det. Og sier han bærte og skjærte eller flesker til med træra og knæra (= knærne), går han fri for kritikk. Han snakker jo dialekt!
Distinksjonen mellom genuin dialekt og spontant folkelig talemål er imidlertid umulig å opprettholde.
«Brei Kongsbergdialekt»
Jeg ble ledet inn i disse tankebaner da jeg hørte forfatteren Håvard Syvertsen i radioprogrammet Sommer i P2. Det viste seg at han er oppvokst på Kongsberg, og det var hans forsett i programmet å holde seg til «brei Kongsbergdialekt».
Det er epitetet «brei Kongsbergdialekt» jeg stusset ved. Vi forstår saktens hva som menes, selv om den antonyme forbindelsen «smal Kongsbergdialekt» neppe forekommer. «Brei Kongsbergdialekt» må betegne en talespråksvarietet som befinner seg i markant eller ostentativ avstand fra normert tale.
I nyhetslesning og meldingstjeneste i radio og fjernsyn har vi vent oss til å høre standardmål (normert tale) – bokmål eller nynorsk. I de senere år har dialektformer rykket fram i tette geledd også i denne informasjonsformen, som hele befolkningen er fortrolig med og har forventninger til. Eksempelvis sier en debuterende programleder i Dagsrevyen gjennomgående «mang stea» for det som i normert språk heter «(mange) steder» i bokmål og «(mange) stader» i konvensjonell nynorsk.
Bokmålets standardversjon klarer seg saktens, den står stødigere forankret i Medie-Norge enn den nynorske og tåler noen rystelser. Nynorsknormen er løsere etablert, og den blir ikke fastere av at programannonsører innfører former som avviker fra konvensjonell nynorsk.
NRKs språksjef
Det viser seg at NRK har en språksjef. Hun har mastergrad i nynorsk skriftkultur fra Volda og er åpenbart et ideologisk patent nynorskmenneske. Man skulle vente at oppsmuldringen av nynorsknormen uroer henne, men det merker vi ingenting til.
Heller ikke den som troner øverst på maktpyramiden, jeg mener kringkastingssjefen, nærer noen bekymring for standardmålets hegemoniske posisjon. Tvert om, han/hun bærer omsorg for å utdele belønninger til de mikrofontjenere som blåser den normerte varianten denne varianten en lang marsj. Hedersbevisningen bærer navnet «Kringkastingssjefens språkpris».
Standardspråket – en begrepsbestemmelse
Standardspråket er fra historisk synspunkt den geografiske eller sosiale dialekt som har vunnet prestisje og blitt til et instrument for administrasjon, utdannelse og litteratur.
Jeg hørte nylig et innslag hvor norskdomsmannen Sylfest Lomheim protesterte mot måten NRK førte målstatistikk på – dialekt registreres som nynorsk; i virkeligheten er det alt for lite nynorsk standardtale å høre.
NRK svarte på kritikken; det var utarbeidet retningslinjer – og den som hadde satt opp dem var ingen ringere enn herværende bloggeier.
Vil bloggeieren kommentere dette også? Hva står i retningslinjene?
Om det finnes retningslinjer for mikrofonspråket i NRK, samler de vel støv i en skuff. Det kan godt hende at de finnes, men NRK-ledelsen har abdisert fullstendig i spørsmålet — tenk så mye mer bekvemt det er å la alt skure og gå, fremfor å begynne å stille krav til de mikrofonplaprende om språkbruken deres. Tenk hva NRK-jouranlistenes fagforening kunne finne på av bråk hvis ledelsen plutselig begynte å stille krav til medlemmene deres! Å nei, best å la slikt ligge. Og så greit å ty til honnørord som «språklig mangfold» osv. som en slags begrunnelse for surret. Ingen kan være imot «mangfold» i vår tid, det skulle ta seg pent ut.
Neidaneida, Einar, dette gjaldt ikke retningslinjer for hvordan det skulle snakkes, disse retningslinjene gjaldt hvordan det skulle telles.
Som kjent er NRK-plakaten på høring i disse dager. I sin høringsuttalelse sier Bokmålsforbundet følgende:
«I dag er det mer eller mindre fritt frem for dialekter i NRK. Bokmålsforbundet får imidlertid en rekke henvendelser fra folk som ikke får med seg innholdet i programmene på grunn av en dialekt som er vanskelig å forstå. Her er nyhetssendingene spesielt utsatt.
Bokmålsforbundet er av den oppfatning at målet med nyhetssendinger er å spre nyheter til flest mulig, ikke å markedsføre dialekter. I den grad man finner at NRK bør gi informasjon om dialekter, bør slik informasjon gis i egne programmer.»
Jeg vokste opp og tilbragte mine første 19 år i Sandefjord, og tilegnet meg naturligvis i barndommen byens dialekt, som på 1950- og 1960-tallet av utenbys personer gjerne ble identifisert ved nøkkelordene «hvalær, båtær, bilær og pengær». Mine foreldre, som var født og oppvokst på annen kant av landet, aksepterte hoderystende min dialektbruk, men protesterte enkelte ganger – rett og slett fordi de ikke forsto hva jeg sa. Jeg husker spesielt ett ord, som i dialekten den gang ble uttalt «boling». Jeg kan i etterhånd forstå dem, det var ikke intuitivt: Det var en slapp variant av «bording», det vil si bordbit eller planke.
Men til poenget: Jeg kan ikke huske at noen av oss ex-sandefjordinger noen gang insisterte på å beholde dialekten når vi bosatte oss et godt stykke unna fødestedet, langt mindre fremholde den som vakker eller på annen måte bevaringsverdig. Jeg hadde slekt i Fredrikstad, så jeg kjenner også litt til hvordan forholdene var der på den tid, og mener at noenlunde det samme gjaldt for jevnaldrende utflyttede fredrikstadværinger. Vi forsvarte nok våre fotballklubbers renommé i tykt og tynt, men ikke våre dialekter.
Dette har vært mitt inntrykk inntil en god venn og tidligere kollega – født, oppvokst og fortsatt bosatt i Fredrikstad – for noen år tilbake stakk til meg et nummer av Fredriksstad Blad. Nummerets rettskrivning var konsekvent holdt innenfor rammene av byens dialekt, og redaksjonelt slo man fast – riktignok i en spøkefull tone, men i det toneleiet som indikerer at spøken skjuler det man egentlig mener – at fredrikstadfolk burde snakke mer dialekt. Det er vel unødvendig å legge til at byens eneste nynorskmenneske, mållagsleder Magne Aasbrenn, ga sin euforiske tilslutning til oppfordringen.
Så jo, ting forandrer seg; det går naturligvis an å appellere til lokalpatriotismen og få frem eller forsterke særtrekk som tidligere var marginale. Og det «dialektkjøret» som blogginnehaver her fortjenestefullt retter søkelyset mot, har økt veldig i styrke i de senere tiårene. Men som jeg antydet i et innlegg postet tidligere i dag: Vel så interessant som symptomene er vel egentlig årsaken?
PS : Jeg skal på tro og ære love at det å poste flere enn ett innlegg pr dag ikke skal bli en vane!
Vællkommen tæll Kvællsnytt!
Østlandssendingen er et sorgens kapittel: det virker som om det er obligatorisk å kalle Norges hovedstad Osjlo for å få lov til å lese opp nyheter der.
Jeg er så sukkende enig med Finn-Erik. Jeg ser respekt for kulturverdier forvitre. Ja, ikke bare det, viktige kommunikasjonsverdier forringes og vanskeliggjør forståelsen mellom folk. Ja, sammenligningen med Trumps Amerika faller meg inn. Der, i verdenes viktigste land (hittil), forvitrer demokratiet!
Huff!