Problemet er at bokmålet omgir oss på alle kanter og surrer rundt i vår hjerne når vi setter oss ved tastaturet — også i deres hjerne som skriver nynorsk. Det er derfor at de som har eller har hatt nynorsk som hovedmål på skolen, simpelthen synes det faller lettere å skrive bokmål. Risikoen for å gjøre feil er mindre.
Frafallet blant nynorskelevene er stort. 12 % av grunnskoleelevene har nynorsk som hovedmål, 6 % av elevene i den videregående skolen.
Det er morfologien (ordvalget, ordbygningen) som er problemet. Riktignok blåser liberale vinder, og nynorske normkontrollanter svinger ikke så ofte med rødblyanten som før – men forbudsreglene er likevel mange og kan ikke neglisjeres.
FORBANNA MYKJE DU IKKJE FÅR SKRIVE
«Som språk er nynorsken framifrå – reint bortsett frå at det er så forbanna mykje du ikkje får lov til å skrive», sier forfatteren Arild Dahl.
Enkelte alminnelig brukte ord på -het og -else er trukket inn i varmen (se nedenfor), men ikke alle, og det hjelper ikke at de er i bruk i talemålet over hele landet. Den muntert joviale hilsenen «God fornøyelse!» er således ikke velsett, den rommer jo et -else-ord. Ifølge Helleviks fornorskningsordbok skal man i stedet ty til «Ha det morosamt!» Og bestikkelse, for å ta et eksempel i bunken, skal ikke hete bestikkelse, men muting. Ord på -else rangerer ikke høyt på verdiskalaen.
ET OVERSETTELSESPROBLEM
De som skriver nynorsk, har dermed et oversettelsesproblem. Flinkest er den som har parat et velfungerende oversettelsesprogram, en kontrollmekanisme, inkorporert i sin språklige bevissthet, slik at de foreskrevne nynorske ekvivalenter kan innfinne seg til rett tid og på rett plass. En påpasselig skribent skriver således ikke vekkje oppmerksomhet, men har lært å holde seg til vekkje/vinne og få merksemd. Ingen snakker sånn spontant, men det får ikke hjelpe.
Avisen med det kommunistisk-revolusjonære navn «Klassekampen» er tydeligvis av den mening at det er mer proletær schwung over nynorsk, og at det således er en solidaritetshandling overfor de arbeidende masser å trykke store deler av stoffet som oversettelser til nynorsk. I puristisk iver avviser man – så langt det er mulig – ord på -else, de skal nemlig ifølge teorien være utenlandsk infisert. Derfor står det ikke «fortvilelse», men «fortviling», ikke «forbauselse», men «forbausing», ikke «forstoppelse», men «forstopping», osv. Men NRK biter hodet av all skam og serverer følgende programtittel: «Blanda følelsar.»
De revolusjonære skribentene med tilhold i avisen Klassekampen er purister og viser sin solidaritet med folket f.eks. ved å forkaste ordet «lupe» eller «forstørrelsesglass» og i puristisk iver skrive «aukeglas» i stedet. Ingen snakker sånn, men i «Klassekampen» er det tale om prinsipper!
NORSKLÆRERNE SLÅR NED PÅ BOKMÅLSFORMER
Norsklærerne i skolen stakkars, deres viktigste oppgave er å slå ned på bokmålsinnslag i de tekstene de får til bedømmelse — enten det nå dreier seg om nynorske sidemålsstiler eller om tekster av elever med nynorsk som hovedmål. De nynorskskrivende elevene lærer seg til å unngå ord og former som er ansett for uheldige, f.eks. ord med suffiksen –messig (rettmessig, pliktmessig). Ordtypen er sterkt ekspansiv, og hvorfor er den da uønsket? Jo, fordi den stammer fra tysk .
«For regelmessig kan vi bruke regelbunden, regelrett», skriver Alf Hellevik i Nynorsk ordliste (1989). Ja, det kan vi naturligvis, men hvorfor?
Flinke skoleelever pugger spissfindige ortografiske forskjeller på de to målformene og innprenter nynorske særegenheter: bere, skjere, vere; flote, brote, drope.
IKKE KOR ELLER HVOR, MEN DER
I store deler snakker man spontant for eksempel slik: «På den garden kor eg budde». (Ordet «kor» kalles relativt stedsadverb.) Men sånn får du ikke skrive, for ifølge dem som forvalter nynorsknormen, er dette mer dansk (og bokmål) enn nynorsk.
Og forsøker du deg med «På den garden kvar eg budde», som høres så nynorsk ut, får du et rapp over fingrene. Nei, det heter «der»: «På den garden der eg budde.» Alf Hellevik, 1900-tallets mest innflytelsesrike språkgeneral, er meget streng på dette punkt.
RYSTE OG RISTE
Fra danske dialekter har norsk riksmål adoptert ryste i transitiv bruk (ryste flasken), men denne verbformen er lite brukt i norsk talemål og bør ifølge Helleviks fornorskningsordbok ikke forekomme i nynorsk. Der i gården skal det hete riste eller skake. Heller ikke verbalsubstantivet rystelse får innpass; den nynorskskrivende får ty til risting (eventuelt skaking). Hjernerystelse får hete hjerneskaking.
Problemet er at ryste i overført betydning er kjent i bygd og by, men altså forbudt i målkretser. NRK er ikke påpasselig nok, men begår en feil når man i programtablået skiver «George Floyd – drapet som rysta verda.» (FEVs uth.)
PROBLEMER MED VERBBØYNINGEN
Et interessant tilfelle er bøyningen av visse svake verb.
Noen svake verb som i nynorsk tradisjonelt hører til klasse nr. 2 (bl.a. styrkje – styrkjer- styrkte; sørgje – sørgjer – sørgde; svekkje – svekkjer – svekte), blir ofte i nynorsktekster behandlet som om de hørte til klasse nr. 1 (f.eks. preteritum styrka, svekka). Hvorfor? Antakelig fordi nynorskingene blir villedet av at disse verbene på bokmål bøyes etter klasse nr. 1 og der får -et i preteritum (jf. styrke – styrket; sørge – sørget; svekke – svekket).
De nynorskskrivende er nemlig vant til å oversette endelsen -et til -a i preteritum. Derfor sier – eller skriver – de f.eks. arbeida – har arbeida, noe som ikke er normrett nynorsk.
Inntil nylig kunne det hete ingenting annet enn (inn)leie – (inn)leier – (inn)leidde, men rettskrivningsoffiserene i Språkrådet godtar nå bøyningen (inn)leie – (inn)leiar – (inn)leia.
I den nyeste fase er man på Språkrådshold overbærende og ser i nåde til presens på -ar og preteritum og partisipp på -a i eksempler som brøyta, drønna, gremma, lada, skada, stønna. Riksmålets alminnelige fortidsform på -et har nok her spilt en rolle som forbilde – og så må det naturligvis noteres at a-bøyning er meget utbredt i talemålet.
Derimot godkjenner ikke nynorsknormen -a-bøyning i et eksempel som dette: å meine – meinar – har meina. Det er altså ikke normrett da Marianne Sunde skriver i Aftenposten «Vi som meinar religion er ei privatsak …» Her skal det fortsatt bøyes slik: å meine – meiner – meinte – har meint.
Et tilbakevendende problem på dette nivå er bøyningen av s-verbet minnast.
Hvis alt skal gå rett for seg, må verbet bøyes slik: å minnast (infinitiv), minnest (presens) , mintest (preteritum), har minst (perfektum partisipp) – men folk synes det virker mer ekte nynorsk å gi verbet a-form i presens, og så synger de «Barndomsminne frå Nordland» med presensformen minnast.
Men det er feil, og Elias Blix visste hva han gjorde, der han satt nede i Kristiania og diktet om sin fortærende hjemlengsel etter Nordland. Det heter nemlig hos Blix minnest («Å eg minnest, eg minnest so vel …»). Det er i alt 8 strofer, og Blix minnest dette fjell/denne fjord/dette hav/denne stad/denne heim, dette land» . I tre av strofene minnes han «dette land», i to av dem «denne stad» o.l.
Det er et par andre momenter å notere. NRK-journalist Runa Victoria Engen, hun holder seg til preteritum råda («han er blitt råda til å …»). Hun skulle sagt rådd (tredje svake verbklasse). Og så må nynorskbrukere huske at selv om infinitiv kan ende på -a eller -e (kløyvd infinitiv), så gjelder ikke dette for såkalte -st-verb, Her må det i infinitiv hete ferdast, høyrast, minnast, seljast, skjemmast osv.
Den fortreffelige Are Kalvø, som iblant kåserer på nynorsk for Aftenpostens lesere, skriver: «I staden sørga ho for at …» og «Slik sørga kulturministeren for at …». Han behandler altså sørge som et a-verb, enda reglementet foreskriver e-verb (preteritum sørgde). Samme Kalvø roter med verbet arbeide og skriver: «talen skal verke gjennomarbeida.» Det skal hete gjennomarbeidd.
En nynorskskrivende ung dame, presentert som masterstudent, har fått antatt en artikkel på framtredende plass i Aftenposten under tittelen «Ein ung akademikars vedkjenningar». Artikkelen vrimler av nynorske formalfeil, og de aller fleste har sin opprinnelse i bokmålet.
Et typisk eksempel er bøyningen av verbet hjelpe, som hun gir sterk bøyning: «Kva hjelp det å …» – men som i korrekt nynorsk skal bøyes svakt: «Kva hjelper det …» Jeg nevner noen andre feil i fleng: «kobla», «Det følast tryggare», «i mine studiar», «tørre å ta ordet», «Eg er fortsatt svolten», «Ho har ikkje fulgt med i timen» (istf, «følgt el. fylgt).
For øvrig velter hun seg hemningsløst i garpegentiver, f.eks. slik: «Anne Kierulf sitt innlegg om akademikarar si plikt», «akademia si trygge boble».
Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund er fra Øystese og skriver gjerne nynorsk. Han har til og med fått en målpris for det. I et avisinserat skriver han synar («registeret synar at …»): det skal være syner. Han skriver videre eit medlem (skal være ein medlem) og arbeidstidsbestemmelsane (skal være –bestemmingane).
TØR IKKE TA SKRITTET FULLT UT
De toneangivende i Språkrådet har delvis tatt konsekvensen av situasjonen og godkjent et antall ord og ordelementer som tidligere har vært am strengsten verboten i nynorsk: anledning, anvendelegheit, ømfintlegheit. Problemet er at de samme rettskrivningsoffiserer ikke tør ta skrittet fullt ut. For eksempel har man tillatt noen ord med det forhutlede suffikset -else , f.eks. bevegelse, hukommelse, men andre ikke, f.eks. beskyttelse, bekreftelse, forbrytelse, begynnelse. Hvordan i huleste skal man holde orden på slikt? Og hvordan kan man bli fortrolig med ordformer som hormonforstyrringar, innrømmingar, fortviling, tillating, forseinkingar, likning (= ‘lignelse’)?
Edvard Hoem
TILGI OSS VÅR SYND
I den aller nyeste bibeloversettelsen (2011) er forlate i Fadervår erstattet av tilgi («tilgi oss vår skyld»), enda de aller fleste nordmenn som har tilegnet seg et minimum av ordkunnskap, nok er fortrolige med forlate (forlat oss vår skyld) og avledningen forlatelse (syndenes forlatelse).
Her får de nynorske rettskrivningsgeneralene problem med -else enda en gang. Noen -else-ord er tillatt, f.eks. bevegelse og hukommelse, som nevnt, men forlatelse ikke. Dermed er det ingen annen råd enn å ta seg gevaltig sammen og skrive forlating. Jf. Edvard Hoem: «noko som heitte nåde, oppreisning, tilgiving, forlating for syndene.»
Er det folkemål? Niks. Det lar seg neppe ikke oppspore en eneste nordmann som spontant sier forlating. Men Hoem vet hva normen fordrer, og hans oversettelsesapparat fungerer.
Alex Hansen, eg har studentar som skriv bokmål, nynorsk og engelsk. Eg har aldri opplevd at det har vore problematisk å skrive presise spørsmål på bokmål eller engelsk, til trass for at eg nyttar nynorsk som hovudmål. Du skriv at det er «HELT UMULIG» for deg å produsere ein kvalitativt god eksamen på nynorsk, medan du forventar at nynorskstudentane skal forstå dine bokmålspørsmål med den største presisjon? Du reknar det som sjølvsagt at nynorskstudentane skal vere hakket smartare enn deg sjølv? Korfor er det greit for høgt utdanna folk å lire av seg at ein ikkje klarar å formulere seg presist nok på nynorsk, medan det er ei skam å innrømme at ein ikkje forstår seg på matematikk eller engelsk?
For ordens skuld, kan du gje eit eksempel på ein eksamenstekst som krev slik skalpellpresisjon at du ikkje klarer å omsette denne til nynorsk?
Det er nok et fåtall som mener at det er noe galt med nynorsk. Det som er galt, er at man tvinges til å bruke en målform man ikke behersker. Slik sett kunne man fjerne all språkstrid med et pennestrøk: Å gjøre sidemål samt bruk av begge målformer i statsinstitusjoner frivillig og opp til den enkelte. Men hvorfor er målfolket kategorisk imot dette? Jo, nynorsk er kommet i en situasjon hvor den er avhengig av kunstig åndedrett for å leve. Med frivillighet i Mållov og Opplæringslov ville nynorsk raskt komme på linje med samisk i tilslutning.
Eller har målfolket en annen begrunnelse for å være imot frivillighet i språkpolitikken?
Kommentar til Agronomen: I de tilfeller hvor respiratoren slås av, er det ikke fordi helsepersonell og pårørende hater pasienten. Det er helt andre grunner, som jeg ikke skal komme nærmere inn på her.
Agronomen: du motsier deg selv. Du har argumentert hardt for at nynorsk-studenter leser bedre bokmål enn bokmålsstudenter. Nå er det plutselig viktig at studentene får eksamen på nynorsk selv om språket er knot. Hvorfor?
Med hensyn på presisjon: det er nødvendig. Å hevde noe annet er kun eksponering av uvitenhet.
Med hensyn på din harselering med min manglende evne til å skrive nynorsk: greitt. Jeg kan heller ikke skrive på svensk. Jeg har intet ønske å spandere ett sekund på å lære nynorsk. Jeg har annet å fylle min tid med.
Jeg er ikke mot nynorsk, men jeg er sterkt i mot å bli tvunget til knot.
Kanskje Agronomen (eller agronomen?) kan si noe om vikarierende argumenter? Målfolket har i årevis kritisert rikspressen (VG, Dagbladet) for å boikotte nynorsk. «Yrkesforbod» har de terpet på. Plutselig møtte de seg selv i døren: Da må jo bokmål slippe til Firdaposten og de andre nynorskavisene. Nå har de etablert et haleheng til sin gamle yrkesforbod-argumentasjon: Nynorsk i VG og Dagbladet betyr IKKE at bokmål slipper til i nynorskaviser. Aldri i livet! Hva heter vikarierende argumenter på nynorsk?
Det heiter vel vikarierande argument, eller rett og slett påskot. Merk at det heiter argument i både eintal og fleirtal. Påskott/påskudd er godt bokmål òg.
Vikarierende argumenter heter påskot på nynorsk, for nynorsk er knot. Det kan ikke eksistere idiomatisk nynorsk, for ingen snakker nynorsk. Svensk sidemålsstil ville vært utenkelig, for det er ufrivillig komisk når nordmenn snakker svensk, men nynorsk har ikke det problemet. Heter det «forviten til» eller «forviten etter»? Eller kanskje rett og slett «interessert i»? Ja, på det spørsmålet kan bare Alf Helleviks Ordliste svare, for noen språkbrukspraksis finnes ikke.
Når jeg nå etter et par dager ser gjennom meningsutvekslingen mellom «agronomen» og undertegnede, slår det meg at den illustrerer professor Vinjes tekst som startet det hele på en fin måte. Jeg – og minst 90 % av mine kollegaer – har problemer med å oversette våre eksamenstekster til nynorsk. Hvorfor? Vi er nesten aldri eksponert for nynorsk. «Agronomen» på sin side skriver at har ingen problemer med å oversette sine tekster til bokmål. Hvorfor? Han er eksponert for bokmål hele tiden.
«Agronomen» argumenterte kraftig mot professor Vinjes forklaring i sitt første innlegg. Men, han har gjennom de påfølgende innleggene faktisk gitt god støtte til den.
Alex Hansen: Hadde det vært «liker»-tast på innlegget ditt, hadde jeg brukt den. Agronomen har nok innsett at han var litt uheldig med argumentasjonen. Han ble etter hvert litt stille ..
Slutter meg til Øksengårds kommentar til Alex Hansen. Der ligger en innebygget motsetning i Agronomens mange innlegg.
Tiltredes!
Finn-Erik Vinje: Mange av temaene her ender opp med 1 – 2 kommentarer. Denne «tråden» er kommet til 60. Interessant ..
Forresten: Heter det «tråd» og «post» i bloggsammenheng?
Jeg har også mange ganger spekulert på hva Vinje tenker om hva som gir stor respons og om hva som i så henseende faller dødt til jorden. Men han kan jo ikke la sine innlegg dikteres av mulig respons. Han må simpelthen skrive det som ligger ham på hjertet. Men jeg antar at veldig mange kommentarer gleder ham.
Han kunne jo la en samfunnsfaglig statisker granske det en gang. Det resultatet skulle jeg gjerne ha sett, om det lar seg katerogisere.
Forviten er bokmålsord så godt som noko anna, det. Nytta og/eller nett som om det skulle ha vore på bokmål. Nysgjerrig, nyfiken og forviten tyder mykje godt det same. Kunnskapshungrig kan vel òg nyttast. Og vitelysten. Mykje å velja i, altså.
Bokmål spenner over et stort område, fra riksmål og til nynorsk. Det er en betydelig forskjell på moderat og radikalt bokmål. Ordet «forviten» kan benyttes i radikalt bokmål, men er utenkelig i moderat bokmål. Når jeg hører ordet «nyfiken», tenker jeg først og fremst svensk, men det er – som Gisle Tjong sier – tillatt på bokmål.
Skarlund: Ja, diskusjonen skjener i vei og kan etter noen runder befinne seg meget langt fra utgangspinktet. Jeg synes det er OK, det er jo slik samtaler utvikler seg! Og så blir det liv og røre! Men selv mister jeg ganske fort oversikten.
Du spør om jeg er på utkikk etter emner med bred.publikumsappell. Svaret er vel nei. Jeg skriver om det som interesserer eller morer meg, og erter jeg noe, så er også det grei skuring. Mange vil antakelig synes at den bloggen jeg holder liv i, er meget eksklusiv.
Budstikka spurte meg for en tide siden om å få nominere min blogg blant de vellykkede i omsådet (Asker og Bærum,), og jeg hadde ingenting imot det. Men selve konkurransen ble en katastrofe for meg. Det ar femti bloggende småpiker som ble foretrukket foran meg og min blogg.
Du får se om du får høve til å skrive noe forvitnelig om sminke og Justin Bieber.
Jeg har en T-skjorte kjøpt i Førde – tjukkeste nynorskland (Sogn og Fjordanekr. Figuren på brystet er en meget skeptisk bonde i strektegning, og teksten lyder:
«BRÜSSEL ELSKAR IKKJE NORGE.
Aldri! »
Tegneren er Oddvar Torsheim fra Naustdal, nå bosatt i selve Førde. Ihuga nynorskbruker – han har bl.a. oversatt Beatles-tekster til nynorsk (en tekst har tittelen ‘Nynorskens skog’). Men han skriver altså ‘Norge – ikkje ‘Noreg’ på skjorta.
Jeg har lyst til å sitere redaktør Svein Gjerdåker, redaktør i den nynorske ukeavisen ‘Dag og Tid’.
(Utsnittet er fra festskrift til Bernt Hagtvet i anl. hans 70-års dag, s. 258-259).
«Før […], vil eg fyrst seia at å skriva god nynorsk for bokmålingar er krevjande, svært krevjande – same kva mange nynorskfolk måtte meina. Lang røynsle med å redigera og lesa tekstar på nynorsk skrivne av bokmålingar, sjølv dei med professorkompetanse, har lært meg det.»
«Svært krevjande» – men skoleelever forventes å greie dette, og attpåtil bli karaktersatt!
Akk – to innlegg som begge begynner med «Jeg har…». Dårlig! Beklager
Ovasjonene som Det norske teatrets oppsetning av Peer Gynt har mottatt i alle anmeldelser, minner meg igjen om den besynderlige asymmetri som råder i Norge ved konvertering av tekst fra en målform til den annen. Ingen reagerer lenger på at Ibsen kommer på nynorsk, like lite som at ensemblet som skal fremføre ham, i stor grad består av folk som ikke har nynorsk som sin primære målform. Men jeg tror det ville bli en viss oppstandelse dersom Jon Fosse ble oversatt til bokmål og satt opp på et av bokmålsteatrene, for eksempel med nynorskfolk i rollene. Noe som er like utenkelig som at bokmålstekster begynner å dukke opp på Samlaget eller i Dag og tid. At prominente bokmålsfolk derimot gjerne bidrar til sistnevnte med artikler i den foreskrevne målform, er noe dagligdags; og bidrar naturligvis til å bekrefte påstanden om at dette er enkelt, og at de som har motforestillinger mot tilsvarende er noen late eller udugelige drog.
Forhåpentlig er det unødvendig å legge til at mine nanogram av animositet ikke er rettet mot målrørsla. Der kjemper man med en beundringsverdig innstilling og kampvilje, helt uanfektet av at denne er en bedre sak verdi. Vemodet skyldes bokmålssidens indifferens.
Dessverre for oss og vårt språk fikk ikke Bjerke og Øverland noen etterfølgere.
Takk til Finn Trosby for en velskrevet og innholdsmettet kommentar. Hva saken angår, så har jeg lite å tilføye. Men jeg kan notere at første gang Peer Gynt ble oversatt til nynorsk og framført på Det norske teatret (i 1950-årene), vakte det mye ståhei. Jeg studerte den gang, og mine universitetslærere deltok med stort engasjement i striden. Atmosfæren er annerledes nå, noe Trosby presist beskriver. Det utslagsgivende argument går slik: «Når Ibsen kan oversettes til og framføres på svensk, tysk osv., så kan det da også oversettes til nynorsk.» Eller altså, jf. Trosby: «Når Fosse kan framføres på dansk, kan han vel uten videre oversettes til og framføres på riksmål.»
Jeg har i dag hatt fornøyelsen av å lese igjennom en del kommentarer i denne «tråden». Noen av dem er 10 år gamle, men forbausende lik dagens argumenter! Det har kanskje ikke skjedd særlig mye på språkfronten i det siste? Allerede den gang mente vi at nynorsk lå i respirator, holdt i live av økonomiske og juridiske støtteordninger. Og siden vi allerede da ble beskyldt for å være nynorskhatere, ble det – tradisjonen tro – hevdet at når man velger å slå av respiratoren, er det ikke fordi man hater pasienten, men av helt andre grunner ..