Språklig kompetanse og sosial ditto – man trenger øvelse i begge disipliner.
Det handler om å veie ordenes betydning, prøve deres valør og funksjon, men det dreier seg også om samværsregler, om pli og gode manerer, kort sagt.
I mange tilfeller er det således viktigere AT noe sies , enn HVA som sies. Prædikeren konstaterer: «Der er en Tid til at tie og en Tid til å tale.» (I moderne bibeloversettelser har han for øvrig fått navnebevilling og skiftet navn til Forkynneren, men ham om det.)
Jeg hørte en historie om (mangel på) språksosial kompetanse.
En gubbe på landet gikk til naboen for å få tilbake noe verktøy han hadde lånt bort. Men da han kom fram til nabohuset, fikk han vite at samme nabo brått var avgått ved døden.
Så der stod han, og det eneste han kom på å si til de sørgende slektningene, var: «Han sa ingenting om en skiftenøkkel?»
Fantastisk! Jeg har latt meg fortelle at det i tidligere tider var vanlig på Nordvestlandet å snekre sin egen kiste og ha den stående i uthuset. Når noen døde brått, kunne det bli nødvendig å låne kiste av en nabo. Men så var det en seig gammel kar som hadde lånt bort kista si både en og to ganger. Da det nok en gang kom noen og ba om å få låne kiste, trakk han på det og svarte: «Nei, best som det er, så ligger jeg der, og så har jeg ingen kiste, og da står jeg der.»
Det kan kanske vara intressant att veta vad detta redskap kallas på andra språk, som esperanto och tyska
https://eo.wikipedia.org/wiki/Universala_boltilo
https://de.wikipedia.org/wiki/Rollgabelschl%C3%BCssel
Universala ilo
Ett redskap för universiellt bruk.
Jeg tror det var i Sigurd Hoels roman «Møtet ved milepelen» der han beskriver et møte på gangen. En hybelleietaker møtte tilfeldigvis sin hybelvertinne ute på gangen. Han var ikke god til å konversere. Han ble stående å se på henne, og hun så på han, begge uten å si noe. For å ha noe å si, sa han opp hybelen!