Det var med rettskrivningen av 1917 at «bolle-å» ble obligatorisk i begge målformer, etter at den — i riksmålet — hadde vært tillatt fra 1907.
Denne å-en er opprinnelig og beklageligvis svensk; de svenske bibeloversettelsene fra 1500-tallet hadde dette tegnet, som opprinnelig var a med en liten o over.
Bolle-å var et meget upopulært skrifttegn i norsk-nasjonale kretser i begynnelsen av 1900-tallet. En av de heftigste i denne leiren, Einar Sagen, skriver i sin bok «Norsk her-mál» (1910) at ekte nordmenn burde avstå fra dette unasjonale tegnet og i stedet skrive a med aksent over: á (jf. boktittelen). «I alle fall etter 1905″ burde nordmenn ha vett nok til å avstå fra å, mente Sagen: «Vár eigen norske «á» hev ein heimleg svip.» Skrifttegnet á «er vel kjend av dei mange tusund, som hev sét gamalnorsk bokprenting».
Men Sagens argumenter falt på klippegrunn. I 1948 innførte også danskene å, men ett problem gjenstod: Hvor i alfabetet skulle det nye tegnet havne?
Med en tilsynelatende uskyldig manøver sørget først nordmenn og så dansker for en plassering som vanskeliggjør utnyttelsen av svenske oppslagsverk. Svenskene har som kjent rekkefølgen å, ä, ö — og det var usedvanlig tåpelig av oss og av danskene ikke å følge den modellen. Nå er det for sent å gjøre noe ved saken.
No comments yet.