Av Finn-Erik Vinje
Det er velkjent at det i Nore foregikk atskillig illegal aktivitet under okkupasjonen. En av dem som deltok i den virksomheten, var sjefen på Nore 1, driftsingeniør Karsten V. Mathisen. Han kom til Rødberg midt i 1930-årene, og han ble i 1941 medlem av den motstandsgruppen av B. org. som Arthur Engen ledet i Numedal.
Mathisen hadde gode forutsetninger for å medvirke effektivt. Som sjef på Nore 1 beveget han seg fritt omkring på området, og han kunne flytende tysk., ettersom han hadde studert i Zürich. Dessuten var han sosial og omgjengelig, han hadde lett for å knytte kontakter.
Men spillet ble slått over ende, for 28. desember 1944 ble tre gestapister – Erling Jacobsen, Nickel (tysker) og Gunneng – sendt ens ærend til Rødberg for å arrestere Mathisen. Han bodde med sin familie i Lia.
Ifølge Fremtidens oppslag 6.september 1945 ble Gunneng tilbake i bilen mens de to andre gikk bevæpnet opp den bratte bakken opp til Mathisen, ringte på og utgav seg for hjemmefrontfolk. De bløffet med at sjefen stod nede på veien og ventet.
På veien ned til bilen ante Mathisen uråd, og da de møtte Olaf Kverndalen, forsøkte Mathisen å unnslippe ved å sparke bena under de to Gestapo-folkene . Han ropte på Kverndalen og bad om hjelp. Erling Jacobsen fyrte av et skudd i det samme. Skuddet traff Kverndalen i benet; det ble senere amputert ovenfor kneet.
Mathisen ble skjøvet inn i bilen, og et stykke nede i Numedal tok de ham ut, bandt hendene hans og truet med å skyte ham. Ifølge Fremtiden skal Mathisen ha ropt: “Skyt vekk, din fordømte morder!” Mathisen ble imidlertid satt inn i bilen igjen og med bind for øynene fraktet til Drammen og brakt ned i kjelleren i Amtmann Bloms gate 22, der han ble utsatt for harde forhør.
Men Mathisen lot seg ikke skremme, han skal ha brukt munn og skjelt ut etter noter dem som forhørte ham. Så ble han overført til Akershus og derfra til nye forhør på Victoria terrasse. Han lå dårlig an, og det er antatt at de tyske myndigheter la til rette for å skyte Mathisen. Av en eller annen grunn skjedde ikke dette, og da freden kom, kunne Mathisen sette seg på toget, tøffe oppover Numedal og mottas i triumferende jubel på Rødberg stasjon.
Mathisen gjorde ikke noe nummer av sin innsats i hjemmestyrkene, men jeg antar at han satte pris på det diplom han fikk for sin “innsats i Frihetskampen”, som var undertegnet Olav, forsvarssjef og senere konge. Selv om Karsten V. Mathisen var republikaner på sin hals.
Detaljene i denne dramatiske situasjonen i Liabakken på Rødberg i desember 1944 finnes i et stort oppslag i Fremtiden 6. september 1945.
Karsten V. Mathisen levde til 1962. Jeg kjente ham godt, for han var min svigerfar.
Hans datter, Grete, f. 1938, har i sitt minne om de dramatiske begivenhetene 28. desember 1944 en noe avvikende detaljer. Hun var på juletrefest på Lokalet den dagen i desember 1944, og pappa Mathisen skulle gå ned Lia og møte henne. På veien dit blir han stoppet av de tre gestapistene – og han treffer altså Olaf Kverndalen.