Av Finn-Erik Vinje
Jeg skrev et stykke her på bloggen forleden om de dramatiske omstendigheter i forbindelse med driftsingeniør Karsten V. Mathisens arrestasjon 28. desember 1944. Framstillingen bygde dels på overleveringer i familien, dels og især på avisen Fremtidens referat 26.9.45 av hendelsesforløpet da rettssaken åpnet mot de politimennene/gestapistene som deltok i arrestasjonen på Rødberg, medvirket til forhørene med Mathisens og fikk ham fengslet på Akershus etterpå.
Det er ikke mange på Rødberg nå som har kjennskap til eller minne om disse hendelsene, men noen finnes. Jeg har vært i kontakt med og intervjuet Leif Skogen, som vet det meste om denne episoden og om situasjonen omkring den. Både han og Mathisens datter, Grete (f. 1938), påpeker at Fremtiden ikke har fått med seg at det var juletrefest på Rødberg den kvelden den 28. desember 1944. Det var således et gunstig tilfelle til å arrestere Mathisen, som var alene hjemme.
De tre som kom til Rødberg for å arrestere Mathisen den dagen (Nickel, Gunneng og Jacobsen), stanset bilen ved bunnen av Liabakken, som antakelig var for bratt og glatt til at de våget å forsøke å kjøre opp. Disse tre Gestapo-agentene hadde åpenbart fått utpekt Mathisens hus tidligere, og to av dem (Nickel og Jacobsen, den sistnevnte bevæpnet) gikk opp bakken og ringte på. Mathisen åpnet. De to som kom, utgav seg for å være hjemmefrontmenn, men skal ha oppgitt feilaktig kodeord, noe som fikk Mathisen til å ane uråd.
Kanskje var det ikke tilfeldig at fru Mathisen og de to barna Kirsten (f. 1932) og Grete på dette tidspunkt var fraværende, de var på juletrefest på Lokalet. Det har vært antydet at de tre agentene fra Gestapo hadde fått et vink om at Mathisen var alene i huset på dette tidspunkt.
Hvorom allting er, Mathisen fulgte med ned bakken til bilen. Underveis møtte de Grete, Mathisens seks år gamle datter, som var på vei hjem fra juletrefesten. Mathisen beroliget henne og sa at han snart skulle komme hjem.
Da gestapistene og Mathisen var kommet ned til veien (til pakkhuset for jernbanen), møtte de Olaf Kverndalen. Mathisen forsøkte å utnytte muligheten og spente ben på en av Gestapo-folkene og ropte på Kverndalen om hjelp. Da løsnet en av de tre Gestapistene (Erling Jacobsen) skudd og traff Kverndalen. De tre Gestapo-folkene tvang Mathisen inn i bilen og kjørte fra Rødberg.
Men hva med Kverndalen, som var truffet av skudd?
Doktor Bang var blitt varslet om den skadde Kverndalen, og tilkalt. Bang kom kjørende opp mot Rødberg, og ved Sporan bru kom bilen med de tre gestapistene og Mathisen i motgående retning. Begge bilene stoppet, men Bang kan neppe ha oppdaget at Mathisen satt (eller lå?) i en andre bilen; for øvrig hastet det jo for ham å ta seg av Kverndalen.
Bang og de som satt i den andre bilen, hadde altså verbal kontakt, men etter en stund drog Bang til Rødberg, mens den andre bilen kjørte mot Kongsberg.
Mathisen overlevde og ble mottatt under full jubel på jernbanestasjonen da toget tøffet inn på stasjonen i mai 1945. Han fikk anerkjennelse fra mange hold for sin innsats i hjemmestyrkene.
Men hva bestod den illegale innsatsen i? Svaret er: først og sist håndtering av våpenslipp på vidda. Kjell Skogen forteller at han og tenåringskameraten Harry Nyhus på en skitur en gang kom over en stor ansamling våpen. Slikt skulle ikke guttunger ha kjennskap til, det var for farlig. Men de klarte å holde tett.