Ved et par leiligheter har jeg informert Tunhovdfjordens venner om at en uforferdet 65-åring bosatt i Førde har planlagt en båtferd fra Pålsbufjorden og nedover Lågen – lengst mulig nedover. I det fjerne blinket Larvik.
Framdriften til Erik Torp Nilssen skulle skje ved hjelp av årer, seil og en liten påhengsmotor.
Båten – en robåt – ble sjøsatt nord i Pålsbufjorden den 5. august, og Nilsson gav seg i kast med den første strekningen; det foreløpige målet var Pålsbudammen og dernest dammen i Øygardsgrend. Vær og vind var litt ruskete ved sjøsettingen, men ikke verre enn at Nilssen heiste seil og gav seg til å krysse sørover i sønnabris.
Båten han ferdedes i, hadde imidlertid en lei skavank – og den var ikke betydningsløs: Båten var lekk. Samtidig som Nilssen skulle betjene seil og ror, måtte han ustanselig lense båten for vann. I et ubemerket øyeblikk kom en kastevind, og vips – der lå Erik Torp Nilssen i vannet og klamret seg til skroget. Han forliste midtfjords og fant det ikke tilrådelig å forsøke å svømme til land.
Heldigvis ble han observert av noen hyttefolk som sørget for å bringe Ham til lands – nedkjølt og temmelig forkommen. De reddet kanskje hans liv. Han hadde ved tidspunktet for redningen ligget omkring en halvtime i vannet.
Politi og ambulansefolk kom raskt til stede og brakte Nilssen til sykehus i Ål, der det ble konstatert at den uheldige båtmannen ikke hadde fått noen alvorlige skader.
Vi i Tunhovdfjordens venner har som sagt fulgt Nilssens prosjekt med interesse, og vi var forberedt på å heise på ham når han forserte vår fjord på langs.
Slik gikk det altså ikke. Men det kommer tider etter disse, meddeler hardhausen Erik Torp Nilssen — og neste år skal prosjektet (kanskje) realiseres!
FEVinje
Jo, jeg tenker fortsatt på å realisere båtturen i Numedalen. Jeg kan også bekrefte hvert ord i Finn Erik Vinjes referat fra uhellet på Pålsbufjorden. Hyttefolket på Viken – de har visst hatt årvisst tilhold der borte gjennom et halv århundre – hadde observert en seilbåt ute på fjorden. Det skal visstnok ikke være helt vanlig med gaffelriggete Bindalsfæringer på de trakter, så de fulgte med seilasen gjennom kikkert fra middagsbordet. Og så forsvant seilet.
Ekteparet har reddet liv på fjorden før. Dessverre har de også mistet en nærstående slektning.
Her vil jeg rose en meget profesjonell redningsaksjon. Ekteparet ringte 112 og fikk hjelpeapparatet i beredskap. Mannen i huset reiste ut på fjorden til assistanse, og han oppdaterte kona – og dermed hjelpeapparatet om hva han så ute hos havaristen. Han la båten i lo for meg og færingen og spurte høflig om jeg var interessert i hjelp, noe jeg forsøkte å bekrefte så høflig jeg kunne. “Ja, tusen takk, om det kunne la seg gjøre.” Han kunne informere kona og hjelpeapparatet om at båtfører var i live og ikke helt forkommen, og at det bare hadde vært ett menneske ombord.
Jeg klarte ikke å dra meg selv opp i den 14 fot store plastbåten da motoren var flyttet fra hekken, men redningsmannen, han presenterte seg som Gunnar, visste råd. Han laget en løkke av et tau, fikk lagt denne rundt høyrefoten min og forankret tauverket i tofta, ba meg vente til han selv var framme i baugen som motvekt, og jeg brukte den improviserte taustigen og kom ombord.
Så forsøkte han – dessverre uten hell – å varsle min kone om uhellet og redningen. Men hans kone fikk beskjed om at luftambulansen fra Ål ikke var påkrevet, og etter et meget vellykket ekstrasøk etter en tett plastboks med mitt fotoapparat og mobiltelefon fikk jeg transport til hytta der jeg fikk tørre klær og en varm seng. Tilbudet om varm mat og drikke var jeg nok ikke helt klar for å takke ja til.
Politiet kom og tok opp forklaring, og litt senere kom ambulanse og helsepersonell som kunne forvisse seg om at havaristen var i live, men at jeg likevel burde sjekkes på Sjukestua på Ål. Samtidig reiste politiet til fjells for å finne kona mi, som nok var utenfor mobildekning på ei moltemyr – jeg sier ikke hvor.
La meg avslutningsvis si at Gunnar og Marit etterpå har berget båt og atskillig løsøre, at vi har fått nye venner og en viktig erfaring, sammen med kjærlighet til det vakre landskapet (og rike moltemyrer) i Nore og Uvdal. Jeg har avtale med en båtsnekker i Dale (Ove Losnegård) som har funnet årsaken til den store lekkasjen. Han skal få båten tett og trygg og klar til et nytt forsøk. Og etter råd fra politiet skal jeg skaffe meg noe bedre rednings- og varslingsutstyr om uhellet skulle være ute igjen.
Om jeg ikke er skremt? Jeg forstår at dette kunne endt riktig ille for min del. Da kulden begynte å småbite innenfor flytedrakten forstod jeg jo det. Men jeg vil heller ikke slutte med min vesle form for ekstremsport. Så jeg kommer tilbake til Numedalen, om helsa holder. Så får det kanskje bli et annet vassdrag en annen gang.