“Me lika kan i Øygardsgrend” står det med store bokstaver på brystet av den T-skjorta som er til salgs i butikken til Jorunn.
Jeg husker fra den første tid jeg begynte å ferdes på disse kanter, at jeg stusset over ordformen “kan”. Betydningen var klar nok, men jeg stusset over at det kunne hete “kan” i samme betydning som “OSS”, det var snålt …
Se på åpningssetningen en gang til. “Me lika kan” er dialektal; i riksspråket heter det helst “Vi liker oss”.
Især ordformen “kan” binder utsagnet til østnorske fjellbygder; i Telemark kan det forresten gjerne hete “kon” i samme betydning.
Over hele landet trenges sørmerkte ordformer i bakgrunnen, og de erstattesi regelen av mer landsgyldige former. Jeg kan således tenke meg at det er færre som sier “kan” i Øygardsgrend nå enn da jeg kom til grenda for seksti år siden.
Interesseorganisasjon for Tunhovdfjorden
